Digitalt kamera

De siste dagene har stått i det digitale kameraets tegn. Kristian og jeg har laget filmen «Rundt ni minutters galskap», som egentlig er ganske morsom. Forresten, mange av dere har kanskje ikke hatt gleden av å høre Dina spille kornett, eller høre Ane si «YEAH» samtidig som hun viser peacetegnet. Og det er egentlig ganske synd. Men når start.no kommer med meldinger som sier: «Med din konto medfølger det bruk av 30 MB diskplass. Du bruker idag: 44 MB» er det ikke mye jeg kan gjøre.

Den store edderkoppen

I dag har jeg hatt et skummelt besøk. Og det var ikke Kristian, FOR HAN EKKE MYE SKUMMEL, HøHøHø. Neida, det var noe mye verre.. Nemlig denne:
En stor, stygg edderkopp

Det må være den største edderkoppen jeg har sett, og sannsynligvis første gangen jeg har blitt skremt av å se en. En annen gang, da jeg satt i denne stolen, kjente jeg det kravle i nakken. Det var ikke så kult. Men det var en sånn en med tynne bein, og de er faktisk ikke så skumle. Det var forresten meget vanskelig å få kverka denna jævel’n. Først prøvde jeg med nyeste nummer av Nemi, men den klarte å stikke av og gjemme seg bak bokhylla. Men den kom fram igjen. Jeg tok opp ‘Gåten Knut Hamsun’ av Robert Ferguson og slo til, og det så vitterlig ut som den var død. Jeg valgte å ikke flytte den med en gang, og da jeg skulle gjøre det var den borte. Et par timer senere var den tilbake i lyset, og da tok jeg ingen sjanser. Boka ble funnet frem, ting ble kalkulert, og edderkoppen drept. Men hvem vet? Kanskje kryper den i dette sekund opp fra søppelkassa?

Ledig sted

Hvis noen trenger sted å bo i Oslo over en lengre periode så har allerede den ene hybelnaboen flyttet, mens den andre er på vei ut. Jeg bryr meg ikke veldig, men hvis vi skal se positivt på det betyr det at når nye folk flytter inn kan jeg si ting som: «Det var mye enklere med de som bodde her før» og «Vi gjorde det på denne måten før du kom» o.l. Spennende.

Åpent brev til Roar (fra Kristian)

Jeg skriver et åpent brev til Roar Kristoffersen for å hjelpe han med den vanskelige navnesituasjonen hans foreldre har gitt ham. Problemer med å uttale Roar er det nemlig ikke bare Kristian Osmundsvåg som har. Utlendinger sliter med å uttale navnet. Det har jeg nå funnet løsningen på. Jeg velger å skrive dette i et åpent brev for at det i senere anledninger skal være mulig å unngå misforståelser.
Først en kort oppsummering for de som ikke kjenner historien. Bakgrunnen for problemstillingen er to skoleutvekslinger Roar har vært med på. Den første gikk til Irland i 98, den andre til Belgia i 99. I begge land hadde innbyggerne store problemer med å si «Roar». Det ble ofte til Råu, som leses uten rullende, men med amerikansk, brautende r. Spesielt problemer hadde en belgier som het Ralph. Ralph er jo på mange måter et navn som er ganske likt Roar, men han skjønte ikke en gang hva Roar sa da han sa navnet sitt.
– My name is Roar, sa Roar.
– What, sa Ralph.
Som dere sikker forstår har ikke Roar hatt det så lett. Mange mener kanskje at Roar skal være fornøyd med å hete Roar. Det finnes jo verre ting en kan hete, tenker du kanskje, men alle kan jo ikke hete Jon Arne, Jon Arne!!! Nå har jeg funnet løsningen på alle Roars problemer. Utlendingene har nemlig en annen stavemåte på Roar. Da er det ikke rart de ikke forstår noe når Roar sier navnet sitt etter norsk stavemåte.
Grunnlaget for teorien fant jeg her nede i Larvik. Som kjent flyttet jeg den 1. september til Larvik for å jobbe et år i Østlands-Posten. Jeg bor nå i et hus med flere leiligheter. Jeg ønsker ikke å si noe vondt om noen, men jeg er nok den eneste med norsk statsborgerskap her i huset og femmer i norsk bokmål. Torstein hjalp meg med å flytte inn. Vi la begge merke til navnene på postkassene og ringeklokkene. Her går det i Imir, Oman og Ahmed. I tillegg er det en som heter Shaban M Shucey, eller noe liknede. Torstein begynte å kall’n Sirup-Sirup, så nå heter’n bare det.
Sirup-Sirup bor vegg i vegg med meg. Han er god på å snakke høyt til alle døgnets tider. Her en kveld satte han i gang å snakke urdu-swahili, eller hva morsmålet hans er, kvart på ett, altså 00.45. Det er nesten ikke irriterende. Heldigvis hører jeg han bare i stua, og ikke på soverommet. Jeg er litt usikker på hvem han snakker med. Jeg har til gode å høre noen svare på det han spør (?) om. I tillegg har jeg aldri sett noen andre enn han.
I utgangspunktet har jeg har to mulige teorier:
1) Han snakker i telefonen, og har ikke klart å lese den norske bruksanvisningen slik at han kunne ha funnet ut at det faktisk er en volumknapp på telefonen han har kjøpt/fått/tatt/som var der da han flyttet inn.
2) Han skjeller ut kona, som i følge kulturen i swahili-land ikke har lov til å svare mannen, eller gå utenfor døra.
Til poenget. Jeg kom hjem fra jobb i går, og møtte Sirup-Sirup i gangen. Vi har motstående dører i gangen, og det hadde jo vært uhøflig av meg å ikke hilse på han.
– Det er jeg som bor der, sa jeg, og pekte på døra mi.
– Mumle, mumle, svarte han, og låste døra si med nøkkelen som hang fast i en kjetting festet til buksa.
– Kristian, sa jeg, og strakk fram hånda for å hilse på’n.
Og det var da det skjedde. Etter at jeg hadde sagt navnet mitt, og hadde den vasne, slappe hånda hans i min, svarte han med noe som absolutt ikke hørtes ut som Shaban.
– Roar, svarte han.
Roar, tenkte jeg. Det var da merkelig. Jeg gikk mot døra mi, og satte nøkkelen i låsen.
– Bor du der, hørte jeg han si bak meg.
Jeg låste opp, åpnet døra, og snudde meg mot’n.
– Ja, her bor jeg, sa jeg, og gikk inn.
Det var idet jeg hadde lukket døra etter meg jeg forsto hva jeg akkurat hadde oppdaget. Roar på utenlandsk skrives «Shaban». Tenk hvor mye lettere Roars tilværelse hadde blitt, hvis han bare hadde visst det jeg vet i dag, da han var i Irland og Belgia. I hvilken grad dette er et språkvitenskaplig gjennombrudd vil ikke jeg uttale meg om. Det er kanskje et lite steg for verden, men et stort steg for Roar.
Med vennlig hilsen
Kristian Mykleset – nå også språkforsker

Møte med politiet

Klokka var over tre da Marius får telefon fra en stakkars løddselger som vil komme seg hjem, noe Marius ikke sier nei til. Så vi henter’n Lars Erik i Strandgata, og drar til Statoil, slik at kan få kjøpt seg noe mer lødd, og kanskje ei pølse. Da vi stikker fra Statoil tar han med seg et lass med servietter (lødd) og masse flyers (lødd) for noe rally greier. Så går turen til Greftenenga, via Kirkebakken. I Hydro Texaco ser vi at vi har en politibil bak oss, og Marius og jeg snakker om at det ikke er noe kult o.l. «Bare du holder fartsgrensa går det greit!» sier jeg. Sekundet etter setter politibilen på blålysa, og blinker mætt med lysa. Marius kjører inn til sida, og politibilen stopper bak oss. En politimann kommer bort, og Marius sveiver ned ruta. Førerkort og vognkort må vises, OG PLUTSELIG banker det på ruta på sida vår (Lars Erik og meg). Hva gjør man når man er omringet av politi? Jeg sveiver ned ruta, det samme gjør Lars Erik i baksetet. «Dekk sitt å et, ja?» sier’n. Lars Erik avklarer fort at det er han som spiser og ikke jeg. «Da kan vi gjøra detta innmari lett, ved at dekk snur, og plukker opp søpla du kasta ut» sier mannen. ‘Har Lars Erik kasta ut alle lødda?’ tenker jeg. «Er det så lett altså?» sier Lars Erik. Og det er det. Vi tar farvel med politiet og stikker for å plukke søppel.
I etterkant viser det seg at Lars Erik bare kasta ut et sånn pølsepapir, forøvrig etter at Marius og jeg snakka om hvor kjipt det er å ha politibilen bak seg. Som Lars Erik sa da politiet gikk: «Dom likte nok ikke grillpølsa. Hadde det vøri ei baconpølse hadde det nok gått greit.»

Den fjerde exphil-timen

Idag var det klart for den fjerde exphil-timen, og de har etterhvert blitt ganske spennende. Exphil har blitt forandret en del fra sånn det var før, da man gikk på forelesninger, og hadde en eksamen på seks timer tilslutt. Nå er det slik at jeg skal levere to essay, en gruppeessay sammen med to andre, og én alene. Dessuten blir det en avkrysningsprøve («multiple choices» som folk her sier) som varer i en time. Man har også såkalte seminargrupper, hvor det er obligatorisk oppmøte. En annen ganske viktig ting er at man nå leser originaltekstene, oversatt til norsk.
Jeg skal da skrive en gruppeessay sammen med ikke ukjente Thomas Strandby, og en fyr som heter Mads. Fra nå av kaller jeg oss ‘Bad Boys’. Vi skal skrive om «virkeligheten sett i lys av Aristoteles’ Fysikken, bok 2«. Dette er like vanskelig som det høres ut som. Men saken er at vi i hver time snakker om en filosof, første gang Platon, andre gang Aristoteles, idag: Descartes. Den gruppa som har om fyren skal holde en presentasjon om greiene han (for det er vel nesten bare menn, hvertfall hittil) har skrevet, på rundt en halv time. Dette har etterhvert blitt problematisk:
1) Man skjønner ikke en dritt av hva filosofene mener (man gjør det, men de skriver latterlig vanskelig).
2) Læreren (eller seminarlederen, som han foretrekker å kalle seg selv) mener (selvfølgelig) at det mangler noe i presentasjonen, at man går for fort, og lurer på om man kan utdype det og det, noe man ikke kan som følge av punkt en.
3) Gruppa som snakka om Platon var en gjeng av genier/skolelys som ikke gjorde slik læreren hadde foreslått presentasjonen, men derimot mye bedre, noe som følgelig ble malen for alle.
En fordel er dog at trynefaktoren ikke spiller noen rolle, det er bare oppgavene man får karakter for.
Før jeg kommenterer dagens presentasjon nærmere, la meg fortelle litt om Bad Boys, som hadde presentasjon sin i forrige uka. Hvorfor er Bad Boys bad boys? Fordi de sitter bak alle andre selvfølgelig. Fordi de kommer når seminaret begynner, 14:15, i stedet for 13:30. Dessuten unngår de konsekvent å bruke ordet ‘reflektere’ i annet enn morsomme anledninger hvor andre folk i seminargruppa får gjennomgå. Presentasjonen vår gikk forøvrig så greit som det går ann når man er Bad Boys, OG hopper etter Wirkola.
Men så til dagens presentasjonen, som skulle handle om Descartes. Det startet bra, med noen røverhistorier om Descartes og den svenske dronningen og sånn. Deretter kommer et resymé av hans første verk ‘Om metoden’. Og da starter det kjipe/moroa. Allerede etter setning to begynner læreren å spørre om ting som jenta ikke vet, men forgjeves prøver å tenke etter (reflektere?), og de tre andre folka som står der oppe prøver å ro seg vekk, de med (utenom han som åpenbart ikke tør å si noe bortsett når han må). Og dette fortsetter ganske lenge. Presentasjonen smuldret opp foran øynene dems. Folk i rommet ser på hverandre og tenker at de er dritglad det ikke er dem, og at de gruer seg dritmye til det er dems tur, samt at de håper læreren ikke spør dem vanskelige spørsmål som de ikke kommer til å vite svaret på. Tankene går faktisk til fransktimen da ei av jentene løp grinende ut av klasserommet etter å ha blitt kjørt grundig av Svein Øye. Det skjedde ikke i dag, det var bare forgjeves kikking på folk etter hjelp. Og selvfølgelig spør Platondama enda vanskeligere spørsmål. Men det skal også nevnes at når læreren ikke får svar på spørsmålene sine, etter litt klaging, så svarer han på dem sjøl. Og Bad Boys? De satt bakerst og var dritglade for at de var ferdig med sin presentasjon, og at læreren ikke stilte så mange vanskelige spørsmål til dem.
Så hva er poenget med dette innlegget? Hovedsaklig få ut irritasjonen over at det er læreren som kan dette, og ikke vi, derfor burde læreren lære det bort, og ikke vi.

Lately

Igår var valget, og det er vel bare å gratulere mine tre slengere, Arne Frogner, Kristian Mykleset og Line Støen, med brakvalg. Heldigvis (for dem selv) kom de to sistnevnte ikke inn i kommunestyret. Førstnevnte derimot, hadde jo sikker plass. Mer om valget i Hamar. Forøvrig, da jeg gikk forbi Slemdal skole i går kl. 19:55 var det kø langt utenfor valglokalet.
På fredag var Eirik, Magnus H., Marius og jeg på Pizzanini. Servitøren var ganske uheldig. Hu kom med et fat med fire glass brus, og klarte det å velte det ene utover bordet slik at det knuste. I forfjamselen mistet hun brettet med de tre andre glassene på gølvet, slik at de led samme skjebne. Artig.
På lørdag var det bursdagsvorspiel hos Jon Arne. Høydepunket var diskusjonen om Champions League vs. UEFA-cupen. Der Ole J og Edvard sto mot Jon Arne og Kristian. Diskusjonen dreide seg etterhvert innpå Liverpool, og Kristian utpekte seg til ordfører, og spurte i beste Viggo Johansen-stil om Ole og Jon A visste hvilket lag som var best før serien begynte. Jon Arne visste selvfølgelig det, til Oles fortvilelse.
Etterhvert stakk vi på Hydranten, der de spilte Weezers blå album, og andre bra låter. Brage, Dag, David, Eirik, Jo, Lars, Marius og jeg stakk på Krus, hvor stemningen var meget god. Dag, Marius og jeg slp rekorden på TP’en. Lars Erik fikk vel både solgt og kjøpt lødd. Ellers skjedde det ikke stort.

En rar drøm jiu

Dag, Håkon (Hennjum) og jeg var på bensinstasjonen etter stengetid. Det var åpent men uten folk som jobbet der, så Dag og Håkon tok drekke, men la igjen penger til det. De tok dessuten bare øl. Jeg derimot tok en slags tyrker (ikke Hot’n’Sweet (mon om det var den rare jeg kjøpte under Roskilde?)) uten å betale (fordi jeg bare hadde en femhundrelapp).
Da vi løp/gikk hjemover, så var det en mann med skjegg ved innkjørselen til Magnar/Jan Fredrik som spurte om noen av oss trengte en brødrister, og jeg sa jeg trengte det. Og dermed fikk jeg den.
Lenger oppe i bakken (ved Ilseng gård) fant jeg ut at jeg måtte ta tyrker’n ut av boksen (ja, den var i en boks) og legge den i sekken. Da datt semesterkortet ut, og landa i en bekk, men jeg plukka det opp
igjen, og tok vare på det.
Denne drømmen ble drømt for noen uker siden, men den er jo ganske artig (syns jeg i hvertfall). Er dette starten på et drømmearkiv a la dette? Jeg vet ikke, men kanskje. Les spesielt denne artige drømmen.

You are not a beautiful and unique snowflake

Har nettopp sett Fight Club igjen, det var vel for fjerde gang. Den er fremdeles like bra, selv om jeg første gangen jeg så den hadde en såkalt ‘once in a lifetime-experience’. Så filmen alene på rommet, på 14-tommeren. Filmopplevelsen var altså ikke enorm. Har likevel aldri hatt den samme følelsen etter å ha sett en film. Det var usikkerheten på om det man gjorde var drøm eller virkelighet. Var det filmen som hadde denne effekten på meg? Dagen etter våknet jeg opp, og dro på skolen. Det har aldri skjedd før eller siden.

«I felt like putting a bullet between the eyes of every Panda that wouldn’t screw to save its species. I wanted to open the dump valves on oil tankers and smother all the French beaches I’d never see. I wanted to breathe smoke.»

«You are not your job. You are not how much money you have in the bank. You are not the car you drive. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. You are the all-singing all-dancing crap of the world.»

Pitagjengen

Retro
Vorspielet på lørdag var av et man ikke opplever ofte. På rommet til Martin satt vi, Martin og jeg, og spilte Super Nintendo, iherdig avbrutt av drekking av henholdsvis vin og tyrker. Tetris og Dr. Mario var spillene som ble spilt, og unnskyldningen min må være at kontrollen var dårlig. Marius hentet oss, og ferden gikk til Svampen, hvor Ole var DJ (lol). Kvelden ble ellers fortært i gågata, og på Grotta, hvor det ble ny rekord i Trivial Pursuit. Det ble forresten også tid til Børstadrundepeeing.
Pitagjengen
En sen kveld i Oslo sentrum ble den nå så beryktede Pitagjengen startet. Pitabrød, kjøtt, revet ost, løk og salat ble innkjøpt på Rimi Slemdal. Senere ble kjøttdeigen brunet, pitabrødene varmet, løken grenet til, salaten oppkutten og osten puttet i en bolle. Resultatet ble en gledelig overraskelse for alle medlemmene, og ønsket om gjentakelse er stort.
Men hva vil skje når Pitagjengen møter Tacogjengen i en skummel bakgate? Vil gift blandes med kjøttdeigen, eller vil de forenes i meksikansk matgjeng? Eller var denne ene kvelden The rise and decline of the Pitagjengen? Svarene finnes ennå ikke.