Ahh, Oslo. Jeg føler meg mætta urban for tida, og har gått til innkjøp av blant annet spaghetti og salt, for ikke å si Gøy Champagnesaft. Det er utrolig hva storbyen får folk til å gjøre. Men, let’s start from the very beginning. Som faktisk er før jeg flytta til Oslo.
Fredag kom den etterhvert så berømte Istvan til familien vår. Med bagasje (og humør? neida) lagt igjen i Frankfurt ble det klart at han visste om to norske band. Immortal og Theatre of Tragedy. Så det er da noe norsk som er kjent i utlandet. Da Istvan hadde lagt seg dro jeg til Jon Arnes nye leilighet sammen med Ole, og spilte Vil du bli millionær?. Jeg hadde jo vunnet en overlegen seier tidligere i ferien, da på Greftenmoen (eller er det enga?), men forventet sterkere konkurranse denne gangen, spesielt kanskje fra den tidligere studenten Johansen. Og det skulle bli spennende. Spesielt da både Jon Arne og jeg gikk ut på et 3000-kroners spørsmål. Ole viste seg etterhvert å ikke kunne hoppe like høyt som meg (Sotomayer) og Jon Arne (Särnblom), så kampen sto mellom de eldste. Jon Arne var fikk to millionersspørsmålet to ganger, men mente begge gangene at det ville være dårlig sportsånd å gi seg. Derfor, da det var klart for siste runde og Jon Arne skulle være programleder, hadde han 310.000 og jeg 220.000. Det ville være nok for meg og få 100.000. Og for en avslutning det skulle bli. Mitt en millionsspørsmål var hvor spriten Boris Jelzin var fra, og da det ble klart at mitt svar, Frankrike, viste seg å være riktig, var himmelen grensa. Dessverre røk jeg på neste spørsmål, men det spilte jo ingen rolle siden seiern var min.
Lørdag var det digert vorspiel hos Cato. Da vi ankom var allerede Sture så full at Cato ringte Ørjan, som kjørte’n til et anna vorspiel. Istvan fant seg fort til rette, noe jeg også gjorde. Noen kommenterte at det var mye drekke jeg hadde med meg (en halvliter Tyrker, og en halvflaske Kalinka). I etterkant er jeg enig. Men det var da moro! Satt ute nesten hele tida, bortsett fra da Kristian og jeg var i kjeller’n, og fant Hansa-plakater. Maxi-taxi’n kom i elleve-tida, og vi var tre for mange i den. Sjåføren kommenterte og dret i det. Cato var dirigent for allsangen, Ane betalte hundre kroner når det var 20 per, og det satt seks stk baki.
Det personlige høydepunktet var nok Haven. Mongo C-nostalgien kom med langbordet på Haven, og det var en del folk som satt ved det også. Griserøkting ble diskutert med Even Husom (han hadde tilgode å oppleve rektum prolapsis), litt politikk ble diskutert med Ola Vassli, det ble samtalt med Marianne Guriby, og det var generelt særs trivelig. Forøvrig, Istvan og Kristian (det rimer litt) kommenterte alle damene som var der, helt til Arne Frogner kjørte dem hver til sitt.
Søndag var en mindre trivelig dag.
Den uka her har jeg brukt på å finne ut om jeg kom inn, hvor jeg skal være hen, hvilke bøker jeg skal ha, hvordan jeg får penger (gjeld), hvor lang tid det tar å få studiekort, hvor semesterkortbrevet mitt er og hvilken av de atten forskjellige mulighetene jeg har på å komme meg til Gjerlaug (det betyr Hans Magnus og Roar) som er best.
Og svarene er som følger: ja, Sophus Bugges hus (auditorium 1) og Niels Treschows hus (seminarrom 706), aner ikke, får dem på tirsdag (15997), det tok 25 minutter og en morsom samtale med Aamelfot, det lå i postkassa, fortsatt tilgode å finne ut.
På tirsdag syklet Hans M og jeg opp til Holmenkollen. Det var innmari slitsomt. Men god trening, hehehe. I går var Kristian, Roar, Hans M og jeg på landskamp. Kristian meldte på Carew og Gjerlaug meldte på Brede. Jeg hadde ikke behov for å melde på noen, for de er bedre enn meg uansett. Forresten gikk vi til og fra Ullevål, noe som viste seg å bli en tilsammen åtti minutters spasertur.
Planene for helga er Black Rebel Motorcycle Club listening party på fredag kveld, og Kalas på lørdag. Mega.
When you grow up, your heart dies.
