Fireside – Not in my palace
Det beste jeg fikk til jul var en brødrister. Ikke en hvilken som helst, men en Wilfa Brødrister. Jeg ble ganske overrasket da jeg satt der i sofaen på juleaften og pakka den opp, men noen hadde sagt at jeg ønsket meg det, noe jeg forsåvidt gjorde.
Og maken til suksess skal man lete lenge etter. Favorittfrokosten min har i mange år vært rista brød (hjemmelagd), med en god porsjon Bremykt, samt svartpølse (Alf Børresens Henriksenpølse er å foretrekke). Men, på grunn av liten tilgang til brødrister de siste to åra har det blitt lite av dette. Brødristeren hjemme ble ødelagt i sin tid, og noen har ikke gjort jobben sin etter det. Selvfølgelig hadde vi ikke Henriksenpølse da 2. juledag møtte opp (man spiser ikke frokost 1. juledag), og selvfølgelig glemte noen å kjøpe det (dette blir uforholdsmessig mye klaging på denne noen, men jeg har jo som kjent ikke penger sjøl). Men det ble da etterhvert råd.. Brød ble svidd, Bremykt smelta og svartpølsa ble tilslutt borte. Det samme ble det hjemmelagde brødet, og da var det krise. Arne Frogner kjøpte sportsbrød til den store gullmedaljen (men sportswiener skal vi ikke ha, nei), og det så mørkt ut.
Men dagen før jeg dro til Oslo tok vettet mor. «Jeg er så lei av dette brødet!» sa hun, og lagde åtte stykker eller mer. Jeg tok med meg to til Oslo. Selvfølgelig tok jeg ikke med meg svartpølse, så dagen etter, da jeg skulle spise frokost, måtte jeg nøye meg med kaviar (mitt ene pålegg, salamien var litt gammel…). Men, med et hus som bare ligger ti minutter unna Rimi Slemdal ble svartpølse raskt ordnet. Selvfølgelig, med stor s, hadde de ikke noen Alf Børresen produkter der, og heller ingen Gildeproduketer. (Det skal forresten sies at Henriksenpølsa er det eneste kjøttproduktet vi har til vanlig hjemme som ikke er laget av Gilde.) Det eneste de hadde i den stusslige butikken var SPIS Svartpølse. Det het ikke engang svartpølse, bare ‘Stabbur’! Men svartpølse er vel svartpølse, tenkte jeg og kjøpte den, sikker på at far ville snudd seg i grava hvis han ligget i en (SPIS må jo være erkefienden til Gilde, spesielt med tanke på beliggenheten – dessuten har de sikkert sportswiener). Og dagen etter, da frokosten kom, må jeg si jeg var ganske spent. Og jeg må vel si, all honnør til SPIS for godt forsøk på å gjenskape en ypperlig svartpølse. Det var ikke det samme, men mye bedre enn forventa.
Idag, forøvrig, gikk brannvarsleren da jeg lagde meg frokost. Jeg vurderte å få et anfall à la Ray i Rain man. Det ble ikke så alvorlig.