Henrik Wergeland er kjend som mannen som starta 17. Mai. Vel, no kan ein ikkje seie at han starta datoen, men heller feiringa på datoen, nemleg feiringa av Noregs eige Grunnlov. Han er også godt kjend for si feide med Johan Sebastian Welhaven, samd at han kjempa for underklassa i Noreg.
Henrik Wergeland vart fødd 17. Juni 1808 i Kristiansand. I sjuårsalderen flytta familien til Eidsvoll, ein stad som fekk mykje å seie for Henriks dikting. Dessutan var far hans, Nicolai, ein av mennene som lagde grunnlova i 1814. Dette var nok med å skape unge Wergalands meiningar omkring riket (sjå lenger ned).
Henrik Wergeland vart oppdradd etter Rousseaus prinsippar, noko som tyda at han fekk anledning til å spørje om alt det han lurte på. Ein kan tro at dette gjorde det mogleg for han, som eit «medlem» av overklassa, og bli så samfunnskritisk som han vart. Han støtta jødane, og hadde jødesaka oppe i Stortinget fleire gonger. Seks år etter hans død, vart jødeparagrafen fjerna, og til og med i dag legg jødar framleis blomster på grava hans 17. mai. Han skrev dikta Jøden og Jødinden, samt skriftet Jødesagen i det norske Storthing.
Han arbeida for dei fattige, og var fleire gonger i rettsoppgjør med folk som hadde trakassert fattige menneskjer. Desse sakane tok på Wergelands økonomi, men det viser kven som hadde noko å seie for han.
17. mai var også en sak som opptok han. Wergeland ble arrestert under Torgslaget i 1825 for å ha vært for nasjonalistisk. Han fekk norske barn til å gå i tog, og lagde også sangen «Småbarnas nasjonalsang.»
Han kritiserte også unionen Noreg hadde med Sverige, han var kanskje den som arbeida mest for eit sjølvstendig Noreg, og, vil eg meine, framleis den mest berømte republikanaren Noreg har hatt. Vi veit at Wergeland trudde på eit samfunn der fridom og likskap herska, altså to av hovudparolane frå den Franske revolusjonen (Fridom! Likskap! Broderskap!)
Det herskar lita tvil i at han brydde seg om det som skjedde elles i verden også. Det befriede Europa ble skrevet etter julirevolusjonen i 1830, ein hyllest til de revolusjonære, men også om reaksjonen etterpå og Polens nederlag, i Cæsaris. Bolivar ble skrevet som anerkjenning av den sør-amerikanske frigjøringshelten Bolivar (eg husker diverre ikkje kva fornavnet hans er) I 1835 skrev han Den indiske Cholera, eit «jambe-drama frå striden mellom inderne og dei engelske undertrykkarane.»
«Om Engelland og Indien, Vold og Trældom i vore Fædre slaaes saa Himlen grues — o Sami, det er nok, om kun eet engelsk og indisk Hjerte elske, til at faae den atter til at smile over Jorden.»
Wergeland var viktig for det norske språket, og han ble på fleire punktar ein forløpar for Knud Knudsen. Han er den forfattaren som har brukt flest forskjellige ord i sine verk. 58.000 ord har han brukt (elles er Knut Hamsun på andre plass, med ca. 30.000). Han bytta ut mange danske ord, med liknande norske, dessutan laga han eit par. Ein trur at det er Wergeland som laga uttrykka husflid og Ola nordmann.
Dei fleste som har gått på ungdomsskula veit at Henrik Wergeland var ein moderne diktar, han brydde seg ikkje om reglar om rim og liknande. Han starta med dette i det 720-sidarsverket Skabelsen, Mennesket og Messias, eit verk som, i følgje nokon, hvis det hadde vorte skreve på engelsk, hatt like mykje å seie for menneskeheita som Darwins utviklingslære (dei som seier dette, er sjølvsagt frå Noreg, men likevel, det går ann å tenke seg kva det har/burde betydd).
Wergeland trudde på samanheng i tilværinga. Han meinte at ånden i naturen var synleg for dei som kunne sjå den. Ein diktar skulle sjå, og tolke det vidare til ord. Og han burde helst skrive det opp med ei gong, ikkje tenkje over kvart einaste ord. Det er også difor ingen andre diktarar har klart å skildre naturen så bra som Wergeland.
Hans mest berømde verk er som nemnt, Skabelsen, Mennesket og Messias, Digte. Første ring, Jan van Huysums Blomsterstykke, Campbellerne, For Arbeiderklassen og For Allmuen.
Henrik Wergeland døde 37 år gammal, i 1845. Da hadde han rukke å skrive 9000 trykte sider, samt og bli ein av Noregs mest kjende personar gjennom alle tidar.
No er eg trøtt, så kva er vel betre enn å avslute med eit dikt som heiter God natt, av Wergeland.

Kjelder:
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html – alle tekstane skreve av Henrik Wergeland
Hovedlinjer
Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon av 1979
——————————————–
Skrevet av meg 3. april 2001.

Bør vi drepe noen av rovdyrene våre? Må sauene gå i utmarka? Spørsmålet om hvilket dyr som skal råde i utmarka er blitt stilt mange ganger, og spesielt om sommeren er det store debatter omkring saken. Det er i Østerdalen det går hardest ut over sau, men ulv og bjørn er registrert helt ned til Halden-området. Dessuten finnes det ulv og bjørn som tar rein i Troms og Finnmark.
Rovdyrkonflikten er ikke ny. Den startet allerede i yngre steinalder, for ca. 4500 år siden. Det var da blitt vanlig med beiting på Østlandet. Det var ennå store bestander av rovdyr, og driftsformen i husdyrsbruket tilpasset seg i stor grad denne situasjonen med intensiv gjeting. Hard jakt gjorde at bestanden av de store rovdyrene ble redusert til et minimum tidlig i dette århundre. Både bjørn og ulv var i perioder på flere tiår funksjonelt utryddet.
Bjørnen ble fredet i 1971, ulven i 1973 og jerven i 1982. Dette førte til en viss økning i bestanden av bjørn og jerv, og dette igjen førte med seg økende konflikter mellom rovdyr og bufe. For å redusere skadene på husdyr skulle man tillate felling av dyr som gjorde skade. Denne vanskelige konflikten har gjort at mange gardsbruk har gitt opp kampen, og sluttet med dyr som går på utmarksbeite. Fra 1939 til 1998 har det blitt nærmere hundre tusen færre gårdsbruk med sau.
I disse dager foregår det jakt på to ulver i Troms og Finnmark, og det er en foreløpig innstilt jakt på to ulver i Stor-Elvdal. Noen lurer nå på hvordan man kan bli kvitt de store rovdyrene. Senterpartiet har for eksempel et forslag om at Finland skal passe på ulven, Sverige tar seg av bjørnen, mens Norge passer på «de mindre» rovdyrene jerv og gaupe. Den ulven som blir igjen i Norge, blir da innesperret. Dette strider imot Bernkonvensjonen, og forrige gang et sånt forslag ble framlagt, fikk det 50 nordiske natur -og miljøvernorganisasjoner i mot seg.
Men hvordan kan det ha seg at 90% av svenske bønder som har husdyr i ulveområdet aksepterer ulven? I Sverige, hvor det finnes over 50 ulver, er det påbudt å holde husdyr inngjerdet på innmark for ikke å skade skogen, som svenskene er så stolte og opptatt av. Dessuten må svenske bønder ha daglig tilsyn med sine dyr på beite, dette for å oppdage eventuelle syke dyr, og få dem raskt behandlet.
Det at bjørn, jerv og ulv er fredet er jo hovedgrunnen til at de finnes her til lands. Hadde det ikke vært for at de ble det, hadde det antagelig ikke vært igjen noen. Gaupa er mer vanskelig å bli kvitt, siden bestanden er så stor, og det er også årlig jakt på den, som gjør at bestanden ikke skal øke for mye.
Hvis sauedrapene fortsetter, kan det hende bøndene slutter med sauedrift. Men hva skal de drive med da? Å begynne med noe helt annet for eksempel kjøttfe, har vist seg å være lite effektivt. Rovdyrene skremmer kjøttfe slik at de ikke vil være ute på beite. I Målselv ble det i fjor gitt fellingstillatelse på en bjørn fordi den hadde drept flere kyr.
Hva med bosettingen? Hvis det er ulv og bjørn i nærområdet får ikke flere folk lyst til å flytte dit, det kan kanskje øke turistnæringen, men ikke innbyggertallet, for hvem vil vel bo nær en svær bjørn? Nå sies det at både bjørn og ulv skyr mennesker, så det vil vel foreløpig ikke være noe problem, men om noen år, hvis ulv- og bjørnestammen har vokst seg stor, og elgestammen har blitt spist opp, da kan det enten være farligere for menneskene som bor i rovdyrområdet, eller så vil den trekke lenger mot Oppland og Buskerud der det ennå finnes mat.
Men hva kan man gjøre for å begrense sauedrapene? En bonde hadde sauene inngjerdet ved gården, likevel klarte bjørnen å komme seg inn og ta sau. Dette er altså foreløpig nytteløst. I Hedmark utfører saueeierne ett tilsyn med sauen som er omtrent 1/2 time per sau på beite, som er mye i forhold til landsgjennomsnittet. Verdien av dette arbeidet er på cirka 8 millioner. Hadde vi økt tilsynet til 2 timer per sau, må vi få tilført 22 millioner kroner. I Trysil og Engerdal, som har et så stort tilsyn, er likevel tapet på 10%. Hvor mye ville det ikke koste å gjete sauene?
Mange bønder bruker retten til å verne om egne dyr som argument for å skyte bjørn, ulv, jerv og gaupe, mens naturvernerne bruker Bernkonvensjonen, der det står at «Alle nordiske land har forpliktelser under konvensjonen for å sikre populasjon av alle rovdyrarter som eksisterer på deres eget territorium, uavhengig av gjennomføringen av positive vernetiltak i nabolandene.» Dette betyr at staten bryter regelen når den gir fellingstillatelse på ulv og bjørn, siden stammene ikke er levedyktige.
Hvor store skader kan egentlig 20 ulver, 40 bjørner, noen jerv og 500 gauper gjøre? Utgjør de virkelig en trussel mot bygdenorge? Er det riktig å kalle rovdyr for et udyr, når den dreper for å leve? I motsetning til sauebøndene og deres kunder, har ikke gaupe, jerv og ulv muligheten til å være vegetarianere. Og hva med det store flertallet av sauer som dør av naturlige årsaker? De kommer ikke like lett på TV som rovdyrdrepte sauer gjør, bare fordi de er det store flertallet.
Sauenæringen må som all annen næringsvirksomhet finne seg i å tilpasse driften etter grunnleggende miljøhensyn. Å la andre arter eksistere i levedyktige bestander, utgjør grenser de må tilpasse seg. Det er ingen mening i at et rikt land som Norge skal være alene i verden om å slipp sau fritt på beite i rovdyrterreng – og så klage og skyte.
——————————————–
Skrevet av meg 12. mars 1999.

28. april 1998 skrev Guro Fjellanger under på Kyotoavtalen på vegne av Norge. Det gjenstår å se om det var noe vits i at hun gjorde. Ja, vi er ute å kjøre miljømessig, og ja, en global oppvarmingsprosess har startet, det er rimelig sikkert at is på størrelse med Frankrike har smeltet på Nordpolen på grunn av utslippene av klimagasser (karbondioksid (CO2), metan (CH4), KFK-gasser og lystgass (N2O) er de viktigste). Det er ikke sikkert at 50.000 liv og verdier til mellom 500 og 1000 milliarder gikk tapt i 1998 bare på grunn menneskeskapte klimaendringer. Men det er grunn til å anta at vi har litt av skylda.
Vi kunne lese i Hamar Dagblad 23. januar at klimaendringene ville komme raskere enn forventet. I år 2100 vil gjennomsnittstemperaturen ha økt med 1,4 til 5,8 grader! Dette kan faktisk føre til at Golfstrømmen vil stoppe helt, noe som igjen betyr en ny istid, i hvertfall i Nord-Europa.
Forskere sier at vi helst bør minke utslippene av klimagasser med 60 prosent over natta. Det er dessverre umulig, med tanke på krisen i verdensøkonomien som ville fulgt. Så hva skal Norge gjøre? Reddet vi oss da vi skrev under på Kyotoavtalen? Neppe.
Arbeidet for Kyotoavtalen ble startet i 1992, da FNs klimakonvensjon påla verdens nasjoner, og da spesielt industrilandene, å redusere utslippene av drivhusgasser. Kyotoavtalen sto ferdig i desember 1997. Den pålegger verdens land å redusere sine utslipp av drivhusgasser med cirka fem prosent innen 2010 i forhold til nivået i 1990. Sånn som nivået er nå betyr det at flere av industrilandene vil bli nødt til å redusere utslippene med opptil 30 prosent. Norge kunne øke sine utslipp med ett prosent, men den grensen nådde vi rimelig kjapt. Nå ligger vi et sted mellom sju og tjue prosent over 1990-nivå.
Men likevel, arbeidet med gjennomføringen av avtalen er vanskelig. For det første trer ikke avtalen i kraft før den omfatter land som står for minst 55 prosent av utslippene. USA kan dermed avgjøre om det i det hele tatt vil bli noe av avtalen, siden de alene står for 25% av utslippene. De har skrevet under avtalen, men den er ikke blitt godkjent i Senatet, og vil ikke bli det før utviklingslandene får større forpliktelser enn det de allerede har.
Og det er ikke bare industriland mot utviklingsland. Blant annet brøt forhandlingene i Haag i desember 2000 sammen på grunn av at EU ikke godtok USAs forslag. Og blant utviklingslandene finner vi både medlemmer av OPEC (Organisasjonen for oljeeksporterende land) og øystater. Øystatene vil ha en best mulig avtale, i redsel for at landene deres skal havne under havoverflaten, mens OPEC-landene er redde for å tape penger.
Så, selv om Kyotoavtalen antagelig andri kommer til å tre i kraft, må vi gjøre noe. Også her i Norge. Lille Norge står for 0,2 prosent av verdens CO2 utslipp. Norge, som sammen med New Zealand og Island, er det landet i verden som har den største veksten i utslipp av CO2. Norge, som bruker 35 prosent mer strøm per innbygger enn de to andre strømstormaktene, Canada og Sverige. Hva kan vi gjøre? Satse mer på energiøkonomisering (ENØK)? Bygge gasskraftverk? Kjøpe kvoter fra Kiribati, Belize og Vanuatu? Eventuelt plante trær i nevnte land? Importere all strøm?
Trenger vi i det hele tatt mer strøm? Hvordan kan det ha seg at Norge, som eneste industriland, har økt energriforbruket per innbygger hvert eneste år siden 1975? Nok er nok. Tilhengerne av gass-kraftverk mener vi trenger det, nettopp på grunn av den store økningen. Noe de ikke har brydd seg om er at Norge sløser bort energi tilsvarende fire gasskraftverk hvert eneste år. Det må da være mulig å sette i gang informasjonskampanjer.

Rapporten til FNs klimapanel, som kom den 20. januar, finnes hos http://www.ipcc.ch.
——————————————–
Skrevet av meg 26. januar 2001.

1.januar 1993 ble Norge med i EØS-samarbeidet, det Europeiske Økonomiske Samarbeid. Med en gang avtalen trådte i kraft måtte Norge implementere 1600 direktiver i lovene. Siden da har det hvert år kommet cirka 100 nye direktiver, som også må bli tatt med.
Norge har, i motsetning til EU-landene, muligheten til å legge ned veto på et direktiv. Eneste problemet er at ingen har turt å gjøre det enda, fordi man er redde for hvilke represalier EU vil gi.
De fleste av partiene er mot norsk EU-medlemsskap, mens flere fortsatt vil ha EØS-samarbeidet. Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti er blant partiene som har uttrykt støtte til EØS, mens de foreløpig er motstnadere av norske EU-medlemsskap. Fremskrittspartiet vil ihvertfall ikke diskutere det før det kommer en vesentlig endring i den norske befolknings holdning til EU.
Høyre og en stor del av Arbeiderpartiet vil ha et norsk EU-medlemskap så fort som mulig, men skjønner også at det er liten vits i å diskutere det før befolkningen endrer meninger. Likevel foreslo Høyre i forrige stortingsperiode et forslag om å endre Grunnloven, slik at hvis Norge skal avgi suverenitet så trengs det ikke tre fjerdedels Stortingsflertall, men to tredjedels. Det er usikkert om Arbeiderpartiet, eller noen andre vil støtte dette forslaget.
Senterpartiet er kjent som det mest EU-fiendtlige partiet, selv om det med regjeringsmakt ikke gjorde stort for å si imot direktivene. Også Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er motstandere av norsk EU-medlemsskap. En av de muligens nye stortingsrepresentantene til Senterpartiet uttalte at hvis han kom inn på tinget ville han foreslå avslutting av EØS-samarbeidet. RV uttalte at de ville støtte det, mens SV mente at det ville være være litt drastisk.
Personlig mener jeg at det er det rimeligste de kan gjøre. Når vi ikke tør bruke vetoretten vi har, så styrer i realiteten EØS hvordan lovene våre skal være. Hvis noen av lovene ikke blir implementert, kommer EØS’ overvåkningsorgan på banen, ESA, og sier at lovene må bli tatt med, hvis ikke vil det få store konsekvenser for det videre handelssamarbeidet med EU.
I en kronikk i Klassekampen skrev en professor at presidenten for ESA, Knut Almestad, var Norges mektigste mann, og at han med bare et brev kunne få regjeringen og Stortinget til å gjøre som han ville, selvfølgelig såfremt det var i henhold til EØS-avtalen. Siste eksempel er saken om hvem som skal få kjøpe opp Kredittkassen. Norske lover sier at et selskap må eie 90% av selskapet, om det skal få kjøpe det opp, mens ESA mener at det finske selskapet Sampo skal få overta banken, selv med bare 85% av aksjene i selskapet. Foreløpig har Norge valgt å følge vår egen lov, og sagt foreløpig nei til salg av Kredittkassen til Sampo. ESA har anmeldt Norge, og det ventes at man er nødt til å la Sampo få kjøpe opp Kredittkassen etter en eventuell rettsak. EU ser på saken med hevede øyebryn, og finansminister Sjøttn skjelver allerede i buksene.
Dette er bare et eksempel på hvor stor makt og innflytelse EU/ESA/EØS har i Norge.
EØS er forøvrig en frihandelsavtale, som EU-landene samt Island, Liechtenstein og Norge er med i. Det er frie tollgrenser mellom medlemslandene, utenom på deler av fiskeri – og landbruksområdet. Avtalen blir passet på av EFTAs overvåkningsorgan ESA.
Man kan også undre på hva som vil skje når patentdirektivet skal implementeres? Vil den nye(?) norske regjeringen legge ned veto? Dette kan være spennende hvis Kristelig Folkeparti og Høyre samarbeider i en regjering. KrF har sagt at et av dems krav er veto mot patentdirektivet, hvis det skulle bli nødvendig. Høyre er antagelig forkjemper (dette vet jeg ikke sikkert, men mistanken baserer seg på Høyres evige drøm om alltid å tjene mer penger, samt opprettholde et godt forhold til EU).
Patentdirektivet, som altså gir selskaper og private personer muligheten til å ta patent på liv, først og fremst dyre – og planteliv, men snart muligens også menneskeliv, er allerede under diskusjon. Egentlig skulle alle medlemsslandene av EU ha den med i sitt lovverk nå, men Nederland, støttet av Italia, ville at direktivet skulle revurderes, og saken er nå oppe til behandling samtidig som EU-rådet og Nederland ligger i rettsak med hverandre.
Apropos patentdirektivet, det er jo drivende provoserende, så man kan jo nevne hvordan det hjelper fattige land. USA har nemlig dette patentet. Så det var en fyr som dro til Mexico, og kjøpte seg et dusin hasselnøtter. Disse tok han med tilbake til fedrelandet, og fikk patentert DNA’et. Hva skjer så når de mexic(k?)anske firmaene eksporterte nye tonn med hasselnøtter til USA? Jo, mannen saksøker dem, og vinner selvfølgelig saken, samtidig som de mexicanske bøndene taper masser av penger. Dette er bare et eksempel. De amerikanske legefirmaene er dog verstingene i bransjen, ved å ta patent på planter som kan redde mange(!) liv, for så å ta blodpris på det.
Selv om man kan tjene penger på dette, bør ikke Norge engang vurdere det. Tukle med liv kan andre gjøre.
Så hva ville skje hvis Norge prøvde å melde seg ut av EØS? Vil landet gå på en økonomisk katastrofe? Vil alle flytte til utlandet? Vil sola slutte å skinne? Det er jo spennende å vite at Norge ennå ikke har sagt opp avtalen vi har om frihandel med EU, som ble laget i 1972. Så hvis Norge melder seg ut av EØS-samarbeidet, vil den automatisk bli fortsatt. I Sveits har lager man avtaler om mange av direktivene, hovedsaklig de Sveits ønsker, slik at de slipper å passe på at skliene ikke står mot sør fordi det er varmt i Spania. Det sveitsiske systemet fungerer ypperlig.
Norge burde eventuellt praktisere mer direkte demokrati, ved å la velgerne bestemme i flere saker. Det burde være ønske om en folkeavstemning som omhandler f.eks. godkjenningen av patentdirektivet . Da ville det norske folket fått bestemme mer, og dessuten ville demokratiet bli forbedret flere hakk.
Sånn som det er nå blir Norge styrt fra Brüssel, og det er bare en ting å gjøre, nemlig avslutte EØS-samarbeidet. Mange mener at et EU-medlemsskap også er en mulighet, men med de plassene Norge vil få i EU-rådet og EU-parlamentet, vil det Norge mener få svært liten betydning, samtidig som vi er nødt til å implementere de direktivene som kommer, uten vetorett. Dette burde, for vanlig intellektuelle, være uakseptabelt. Så få Norge ut av EØS-samarbeidet, og la oss styre oss selv. Union har vi vært med i nok fra før!
Kilder:
o Klassekampen
o Var på seminar hvor det ble foreholdt om patentdirektivet i to timer av studenter fra Norsk Forskningsinstitutt.
——————————————–
Skrevet av meg 17. september 2001.

Universet er stort. Universet er så stort at det rommer mange planeter og stjerner. Det finnes så mange planeter som tre tusen seks hundre og tjuesju stykker faktisk. Og det finnes langt flere stjerner. Så mange som sju milliarder tre hundre og syttiseks tusen to hundre og tjuetre er det. Nå er jo ikke alle plantene og stjernene bebodd da. Det bor bare vesener på tre milliarder seks hundre og femti sju av plantene og stjernene. Eller.. vel, det kan jo hende det er flere, fordi det er alltid noen rike sesaniere som finner seg en ledig planet med egen måne og allting. Men så har jo de råd til det også. I Universet Tidene kunne man forrige minutt lese alt om den nye planten til sesanieren Xanxon Faldèr. Med fine bilder.
Universet Tidene er en av de virkelig store avisene i Melkeveien, hvor omtrent alle avisene i universet holder til. Selvfølgelig finnes det steder hvor man har lokalaviser. I det såkalte solsystemet for eksempel. Men uansett, Universet Tidende er en stor avis. Det er faktisk bare De Intergalaktiske Nyhetene og Føl og Lytt – Siste Nytt som er større. Mens IN er en seriøs avis, er FL-SN sladreavisen med stor s. Avisen sladrer faktisk på de som sladrer på de som sladrer.
Det er ingen lett oppgave å være redaktør for en avis som har cirka 255 milliarder lesere hver halvtime. Det har Daldron Zhepeto fått erfare. Som redaktør for Universet Tidende har han en av universets best betalte jobber. Og han er da en av galaksens mest innflytelsesrike personer. Dessuten ble han i fjor, år 2563, kåret til universets tredje verst kledde. Bare slått av Den Interplanetariske presidenten, og en helt vanlig siriusboer, som rett og slett likte å kle seg stygt. For Daldron var det å kle seg stygt et image. Det var det for Den Interplanetariske Presidenten også, og de hadde ofte harde strider om hvem som kunne kle seg verst. En gang de hadde vært på samme fest hadde 263 av gjestene besvimt da Daldron holdt sin tale. Bare 123 hadde besvimt når Den Interplanetariske Presidenten hadde holdt sin. Det var antagelig det beste øyeblikket i Daldrons liv, da han så presidenten stirre ut over forsamlingen, og bare se litt over hundre knekke sammen.
Men heldigvis har man tekniske innretninger, for eksempel har mange av journalistene mulighet til å velge å se i svart-hvitt, noe som absolutt er å foretrekke under sånne fester. Og så er det jo denne translatøren, som alle vesener har fått operert inn i øret, til og med de vesenene som ikke har ører. Man fant jo fort ut at ikke alle vesener hadde samme språk, og dette førte igjen til komplikasjoner. Da var det at en svært intelligent oppfinner i det store universitetetet på Betelgeuse lagde translatøren. Translatøren gjorde noe med hjernen, sånn at man kan forstå alt som blir sagt på sitt eget språk. Sa for eksempel en marsboer «du er en stor idiot» hørte en tellusianer «En pølse uten sennep takk, og så tror jeg at jeg tar brød i stedet for lompe». Av og til hadde strømselskapene det moro, og skrudde av strømmen. Translatøren gikk nemlig ikke på batteri, hvem ville vel orke å skifte batteri på de seks billiardene som bor i universet? Og når så strømselskapet skrudde av strømmen, ville da tellusianeren høre det marsboeren sa, og forstå det, og siden tellusianere er kjent som et meget voldelig folkegruppe, ville antagelig marsboeren være død på få øyeblikk. Hadde det derimot vært en tosk fra Betelgeuse (hentet fra det gamle ordtaket «oppføre seg som en tosk fra Betelgeuse») som ville han sagt noe merkelig, alfabetet på Betelgeuse består nemlig av 36 vokaler og 2 konsonanter, og tellusianeren ville drept ham fordi han ble irritert over at han ikke forsto hva tosken sa.
Ja, teknologien har faktisk gått så langt fremover at har man en pistol behøver en bare å tenke at man skulle ønske et vesen i nærheten var dødt, og så skjøt pistolen vesenet. Og dette førte også til en rekke uheldige episoder, spesielt i familieselskaper på planeten Tellus. Den tellusianske regjeringen syntes folketallet sank så fort at det forbød familieselskaper. Den hadde for lenge siden forbudt pistoler og lignende, men den illegale våpenbørsen var ganske stor.
Men tilbake til Daldron Zhepeto. Som tidligere nevnt er han en av galaksens mest innflytelsesrike personer. Skriver for eksempel Universet Tidene stygt om Keiseren av Alfa Kentauri kan man vedde seks mobile hoder på at han blir nødt til å gå av. Men det er ikke alltid det fungerer. Da Universet Tidende skrev stygt om Den Interplanetariske Presidenten for 11 år siden, hadde Presidenten personlig møtt opp i redaksjonen med sine verste klær. Dette hadde igjen ført til at Universet Tidende ikke utkom på 12 dager.
Og så er det jo sånn at innflytelsesrike personer også er forhatte personer. Gjennomsnittlig ble det utført 33 drapsaksjoner mot ham i halvåret. Daldron ble etter hvert lei av disse drapsforsøkene så han installerte et par nye hoder – med øyne både i hodet og i nakken selvfølgelig – så han kunne være mer på vakt. Dessuten la han merke til at folk så på ham med mer respekt.
Og det er ikke bare vanlige mennesker som ikke liker Daldron Zhepeto. Generalene i Den Interplanetariske Hæren liker han heller ikke, og faktisk, men likevel sant, de planlegger å drepe han. Det eneste de lurer på er hvordan de skal drepe ham, når de skal drepe ham, hvor de skal drepe ham, hvilket hjerte de skal skyte først og selvfølgelig hva de skal ha til middag. Det eneste generalene gjør er å vente på neste måltid, og dessuten planlegge hva for noe ugang de skulle finne på.
Daldron på sin side planla å la Den Interplanetariske Hæren gå til angrep på planeten Tellus. Det ville han gjøre ved å skrive på lederplass at Ordensmannen, lederen for planeten Tellus altså, personlig sa til ham at han ikke likte Den Interplanetariske Presidenten. Han regnet med at president i en motkommentar ville si at han regnet med at den neste kleskolleksjonen ville bli klar om to dager. Deretter ville Føl og Lytt – Siste Nytt skrive at det faktisk ville ta to dager og 21 timer. Det som ville skje da er at en ny krig vil blusse opp, samt at designeren vil miste jobben.
Tilstandene i universet var som vanlig altså.
To timer etter hadde en designer mistet jobben, og en krig mellom Tellus og Den Interplanetariske Hæren var i gang, noe som førte til at de ikke planlagte planene til generalene ble forpurret, noe som igjen førte til at Daldron fikk noen ekstra levetimer. Mens generalene spiste ekte manarske skrukketroll, som er kjent som en delikatesse på noen planeter, mens det på noen andre har blitt uttalt at det bare er idioter som spiser noe som heter skrukketroll – og sendte ut noen raketter mot tellusianerne i hytt og pine, satt Daldron og lurte på hva som skulle stå i nyhetene nå. Han fant ut han skulle skrive rett fra levra, og rett å slett skrive at de som spiser skrukketroll oppfører seg som tosker fra Betelgeuse.
Han skrev jo dette, og det førte igjen til at han fikk en god del rike sesaniere mot seg, ja faktisk var det det siste Daldron Zhepeto skrev, for da Xanxon Faldér midt under et måltid skrukketroll leste dette ble han så sur at han sprengte hele Melkeveien til ehh.. himmels.
Dette ble jo også enden på visa for Xanxon Faldér, for fem sekunder etter at han beordret Melkeveien sprengt, var han så fornøyd med seg selv at han satte et skrukketroll i halsen. Og sesaniere kan som kjent bare holde pusten maksimum 4 sekunder og 23 hundredeler, så han døde momentant.
Men noe gledelig fulgte også sprengningen av Melkeveien. Krigen mellom planeten Tellus og Den Interplanetariske Hæren ble avsluttet. Fullt så gledelig var det jo egentlig ikke, sannsynligvis fordi planeten Tellus, eller jorda som den også kalles, ble sprengt himmelhøyt samtidig.
——————————————–
Skrevet av meg i januar/februar 2000.
Kanskje mange som har lest Hitchhikers Guide to the galaxy/Haikerens guide til galaksen. Det er en god del likhetstrekk her – hadde nettopp lest boka, og likte den kjempemye. Har for eksempel nesten tatt med Babelfisken. Fikk forøvrig en ganske kvass kommentar om at jeg ikke var negativt samfunnskritisk, som alle gode science fiction-romaner er.