Har nettopp sett Fight Club igjen, det var vel for fjerde gang. Den er fremdeles like bra, selv om jeg første gangen jeg så den hadde en såkalt ‘once in a lifetime-experience’. Så filmen alene på rommet, på 14-tommeren. Filmopplevelsen var altså ikke enorm. Har likevel aldri hatt den samme følelsen etter å ha sett en film. Det var usikkerheten på om det man gjorde var drøm eller virkelighet. Var det filmen som hadde denne effekten på meg? Dagen etter våknet jeg opp, og dro på skolen. Det har aldri skjedd før eller siden.
- «I felt like putting a bullet between the eyes of every Panda that wouldn’t screw to save its species. I wanted to open the dump valves on oil tankers and smother all the French beaches I’d never see. I wanted to breathe smoke.»
- «You are not your job. You are not how much money you have in the bank. You are not the car you drive. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. You are the all-singing all-dancing crap of the world.»