Problemstilling:
«Er det moralsk riktig å drepe én uskyldig for å redde ti uskyldige?»
En handlingsutilitarist vil kanskje godta at man dreper en uskyldig for å redde ti uskyldige. Smart definerer handlingsutilitarisme slik: «Handlingsutilitarismen hevder at det som gjør en handling riktig eller gal, er de gode eller dårlige konsekvensene av handlingen.» (Smart 2003:60 ). For å koble det til problemstillingen, så er det helt klart en dårlig konsekvens at et menneske kan dø, men det er en god, eller i hvertfall bedre, konsekvens at ti liv reddes.
Men det vil spille en rolle her om hvilke personer de forskjellige er, og spesielt hvilke forhold de har til andre. Si at den man dreper har kone, tre barn, oppegående foreldre, samt et antall gode venner over det normale, mens de ti andre kan være barnløse, venneløse tapere som ingen bryr seg om. I så tilfelle vil det skape mer sorg hvis den ene blir drept enn de ti andre, og da må det være en dårligere konsekvens. Man kan også diskutere hvorvidt ti døde mennesker er en bedre konskekvens enn femti menneskers tap, et tap de kanskje fører med seg resten av livet. Hvis det var motsatt, altså at den ene somkan bli drept er en familie- og venneløs mann, mens de ti andre er sosiale mennesker med livet foran seg, så vil nok det beste være å drepe den ene.
Hvis den ene som eventuelt kan bli drept er god, altså har et godt hjerte, høy moral og mye nestekjærlighet, mens de ti som kan bli reddet er onde. Er det en god konsekvens å la et bra menneske dø i stedet for ti dårlige? Det vil jeg ikke tro. Hva om hvis man vet at fem av de ti er onde til det ekstreme, og vil, hvis de overlever, utføre veldig mange fæle handlinger, mens de fem andre er ekstremt gode, og kommer til å gjøre utrolig mye bra for verden?
Hvis man ser på det fra et regelutilitaristisk synspunkt vil vi få problemer. Smart sier at «regelutilitarismen hevder at det som gjør en handling riktig eller gal, er de gode eller dårlige konsekvenser som ville følge hvis vi hadde en regel som sa at alle i samme situasjon skulle utføre denne handlingen.» (Smart 2003: 60). La oss si at vi har tolv uskyldige mennesker samlet. Hvis alle får beskjed om at de ved å drepe en av de andre vil redde de resterende ti, og faktisk gjør det, så vil det bare stå igjen en person. Det kan selvfølgelig hende at noen dreper den samme, hvis dette er mulig, eller at det vil komme opp lignende problemer. Uansett kan vi se at dette ikke ville være bra for noen.
Men regelutilitarismen vil vel være bra i i forhold til positive handlinger, slik som for eksempel å smile tilbake hvis noen smiler til deg? Men hva gjør man hvis man ikke er i humør til å smile? Å smile når man er glad burde være greit, men det gjør man jo uansett. Jeg finner dette ganske problematisk. Men jeg kan fort gjøre det lett, ved å si at man vil alltid få dårlige konsekvenser når noen blir drept., og når noen dreper. Derfor er det bedre at man ikke dreper personen, og la det bli den ønskelige regelen. Man må se en del liv gå tapt, men sannsynligvis tjene på det i det lange løp. Men hvis vi bruker eksempelet vi hadde i seminargruppa, at det ikke var ti personer men fem hundre, så blir det igjen en forskjell. Hvis ti mennesker dør er det en ulykke, hvis fem hundre mennesker dør er det en katastrofe. Det blir også en ganske stor forskjell hvis man slutter å tenke på det som drap av en person, men derimot redning av et større antall personer.
Noe av det samme gjelder for Kants kategoriske imperativ, man «skal bare handle utifra en maksime som vi kan ønske skal bli en universell lov.» (Korsgaard 2003:112). Kan et drap universaliseres? Her kommer man inn på noe av det samme som i regelutilitarismen – man skal ikke drepe. Fordi hvis alle skulle drepe for å redde noen så vil det få dårlige konsekvenser. I verste fall vil det gjøre at folk heller trekker sabelen istedet for å argumentere, og bruke diplomati. Ser man på det som redning må man jo likevel lure litt, for man skal jo hjelpe mennesker i nød. Hvis man har valget mellom å redde en person, eller redde ti, så velger man det siste, fordi man vil hjelpe flest mulig.
Med hedonistisk utilitarisme, som setter lysten og nytelsen som det høyeste mål for våre handlinger (Bokmålsordboka, URL), kan man vel umulig drepe noen, såfremt man ikke har lyst til å gjøre det? Hvordan kan det ha noe med moralfilosofi å gjøre? Hvis du har lyst til å redde så mange mennesker som mulig, kan du gjøre det, og hvis du har lyst til å ligge på senga kan du gjøre det. Nyter du at andre dør, har du altså muligheten.
Hva vil utilitaristen si? «Utilitarisme hevder at en handlings moralske verdi skal måles med den nytte den gjør for den enkelte el. samfunnet.» (Bokmålsordboka, URL). Er det moralsk riktig å drepe noen? Er det mer riktig å la ti personer bli drept? Ti personer er mer nyttefulle enn en, hva gjelder arbeid og opparbeiding av familie. Man vil heller ha ti naboer på en dugnad enn én. Det bør altså være mer nytte for samfunnet å ha ti levende i stedet for en. Men også her vil det spille en rolle hva slags typer disse menneskene er, uten å gå mer innpå det, siden det er blitt nevnt en del ovenfor.
Jeg personlig er usikker på om jeg ville drept en person for å redde ti andre. Hvis det hadde vært snakk om ti venner så hadde jeg nok gjort det, hadde det derimot vært snakk om mennesker jeg ikke kjente ville saken vært annerledes. Smart sier

«hvis et tilfelle virkelig oppsto hvor urettferdighet var det minste av to onder (hva menneskelig lykke og ulykke angår), så er også den anti-utilitaristiske konklusjonen svært uspiselig, den er nemlig at under noen omstendigheter må man velge den største elendigheten, kanskje en veldig mye større elendighet, som at hundrevis av mennesker lider en smertefull død» (Smart 2003:103)

Dette kan jeg være enig i. Man velger ikke det verste av to onder på grunn av at man selv vil ha samvittigheten i behold. Noe man jo strengt tatt ikke burde ha.
Men det skal også sies at hvis jeg hadde hatt muligheten til å drepe Hitler mens han satt i fengsel i 1923, hadde jeg sannsynligvis gjort det.
Egenskapene og bakgrunnen til menneskene er ganske viktig å få vite. Hvis jeg bare hadde fått vite at det var ti personer et sted, som kunne dø hvis jeg ikke drepte en tilfeldig person, ville jeg ikke gjort det.
Hvis jeg unnlater å drepe den ene, vil jeg måtte leve resten av livet mitt med å vite at de døde på grunn av meg. Samtidig er nok han jeg ikke drepte veldig takknemlig.
Men oppgaven spør ikke om jeg ville gjort, derimot om det ville vært moralsk riktig. Med de beste intensjoner er det nok det. Selvfølgelig, ti personer er ikke så mye, men det er ti ganger mer enn en.
I USA prøver man for tiden å enes om en sum penger et menneske er verdt, på grunn av kjøp og salg av gener. Men spør du en hvilken som helst forelder om hvor mye barnet det har er verdt, vil han/hun helt sikker svare at barnet er uendelig mye verdt, eller noe lignende. Hvis et liv er uendelig mye verdt, så må ihvertfall ti liv være uendelig mye verdt. Men det kan ikke være mer enn uendelig mye verdt, fordi det ikke finnes tall høyere enn det uendelige (Math Forum, URL). Sånn sett tjener man ikke noe på å drepe en eller ti.
Litteraturliste:
Smart, John Jamieson Carswell. 2003. ”Utilitarisme for og imot.” I Tekstutvalg i etikk. Oslo: [Universitetet i Oslo,] Filosofisk institutt.
Korsgaard, Christine. 2003. ”Refleksjonens autoritet.” I Tekstutvalg i etikk. Oslo: [Universitetet i Oslo,] Filosofisk institutt.
Kant, Immanuel. 2003. ”Moralens metafysikk.” I Originaltekster til filosofi – & vitenskapshistorie. Oslo: [Universitetet i Oslo,] Filosofisk institutt.
Bokmålsordboka og nynorskordboka [URL]. Universitetet i Oslo, [oppsøkt 10.12.2003]. Tilgjengelig på http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html
Saugstad, Jens. 2003. Forelesning i deontologi [URL]. Universitet i Oslo, [oppsøkt 10.12.2003]. Tilgjengelig på http://folk.uio.no/jenssa/Deontologi%20-%20Saugstads%20overheads.htm
Doctor Jeremy. 1995. Math Forum. [oppsøkt 12.12.2003] Tilgjengelig på http://mathforum.org/library/drmath/view/58737.html

Henrik Wergeland er kjend som mannen som starta 17. Mai. Vel, no kan ein ikkje seie at han starta datoen, men heller feiringa på datoen, nemleg feiringa av Noregs eige Grunnlov. Han er også godt kjend for si feide med Johan Sebastian Welhaven, samd at han kjempa for underklassa i Noreg.
Henrik Wergeland vart fødd 17. Juni 1808 i Kristiansand. I sjuårsalderen flytta familien til Eidsvoll, ein stad som fekk mykje å seie for Henriks dikting. Dessutan var far hans, Nicolai, ein av mennene som lagde grunnlova i 1814. Dette var nok med å skape unge Wergalands meiningar omkring riket (sjå lenger ned).
Henrik Wergeland vart oppdradd etter Rousseaus prinsippar, noko som tyda at han fekk anledning til å spørje om alt det han lurte på. Ein kan tro at dette gjorde det mogleg for han, som eit «medlem» av overklassa, og bli så samfunnskritisk som han vart. Han støtta jødane, og hadde jødesaka oppe i Stortinget fleire gonger. Seks år etter hans død, vart jødeparagrafen fjerna, og til og med i dag legg jødar framleis blomster på grava hans 17. mai. Han skrev dikta Jøden og Jødinden, samt skriftet Jødesagen i det norske Storthing.
Han arbeida for dei fattige, og var fleire gonger i rettsoppgjør med folk som hadde trakassert fattige menneskjer. Desse sakane tok på Wergelands økonomi, men det viser kven som hadde noko å seie for han.
17. mai var også en sak som opptok han. Wergeland ble arrestert under Torgslaget i 1825 for å ha vært for nasjonalistisk. Han fekk norske barn til å gå i tog, og lagde også sangen «Småbarnas nasjonalsang.»
Han kritiserte også unionen Noreg hadde med Sverige, han var kanskje den som arbeida mest for eit sjølvstendig Noreg, og, vil eg meine, framleis den mest berømte republikanaren Noreg har hatt. Vi veit at Wergeland trudde på eit samfunn der fridom og likskap herska, altså to av hovudparolane frå den Franske revolusjonen (Fridom! Likskap! Broderskap!)
Det herskar lita tvil i at han brydde seg om det som skjedde elles i verden også. Det befriede Europa ble skrevet etter julirevolusjonen i 1830, ein hyllest til de revolusjonære, men også om reaksjonen etterpå og Polens nederlag, i Cæsaris. Bolivar ble skrevet som anerkjenning av den sør-amerikanske frigjøringshelten Bolivar (eg husker diverre ikkje kva fornavnet hans er) I 1835 skrev han Den indiske Cholera, eit «jambe-drama frå striden mellom inderne og dei engelske undertrykkarane.»
«Om Engelland og Indien, Vold og Trældom i vore Fædre slaaes saa Himlen grues — o Sami, det er nok, om kun eet engelsk og indisk Hjerte elske, til at faae den atter til at smile over Jorden.»
Wergeland var viktig for det norske språket, og han ble på fleire punktar ein forløpar for Knud Knudsen. Han er den forfattaren som har brukt flest forskjellige ord i sine verk. 58.000 ord har han brukt (elles er Knut Hamsun på andre plass, med ca. 30.000). Han bytta ut mange danske ord, med liknande norske, dessutan laga han eit par. Ein trur at det er Wergeland som laga uttrykka husflid og Ola nordmann.
Dei fleste som har gått på ungdomsskula veit at Henrik Wergeland var ein moderne diktar, han brydde seg ikkje om reglar om rim og liknande. Han starta med dette i det 720-sidarsverket Skabelsen, Mennesket og Messias, eit verk som, i følgje nokon, hvis det hadde vorte skreve på engelsk, hatt like mykje å seie for menneskeheita som Darwins utviklingslære (dei som seier dette, er sjølvsagt frå Noreg, men likevel, det går ann å tenke seg kva det har/burde betydd).
Wergeland trudde på samanheng i tilværinga. Han meinte at ånden i naturen var synleg for dei som kunne sjå den. Ein diktar skulle sjå, og tolke det vidare til ord. Og han burde helst skrive det opp med ei gong, ikkje tenkje over kvart einaste ord. Det er også difor ingen andre diktarar har klart å skildre naturen så bra som Wergeland.
Hans mest berømde verk er som nemnt, Skabelsen, Mennesket og Messias, Digte. Første ring, Jan van Huysums Blomsterstykke, Campbellerne, For Arbeiderklassen og For Allmuen.
Henrik Wergeland døde 37 år gammal, i 1845. Da hadde han rukke å skrive 9000 trykte sider, samt og bli ein av Noregs mest kjende personar gjennom alle tidar.
No er eg trøtt, så kva er vel betre enn å avslute med eit dikt som heiter God natt, av Wergeland.

Kjelder:
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html – alle tekstane skreve av Henrik Wergeland
Hovedlinjer
Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon av 1979
——————————————–
Skrevet av meg 3. april 2001.

Bør vi drepe noen av rovdyrene våre? Må sauene gå i utmarka? Spørsmålet om hvilket dyr som skal råde i utmarka er blitt stilt mange ganger, og spesielt om sommeren er det store debatter omkring saken. Det er i Østerdalen det går hardest ut over sau, men ulv og bjørn er registrert helt ned til Halden-området. Dessuten finnes det ulv og bjørn som tar rein i Troms og Finnmark.
Rovdyrkonflikten er ikke ny. Den startet allerede i yngre steinalder, for ca. 4500 år siden. Det var da blitt vanlig med beiting på Østlandet. Det var ennå store bestander av rovdyr, og driftsformen i husdyrsbruket tilpasset seg i stor grad denne situasjonen med intensiv gjeting. Hard jakt gjorde at bestanden av de store rovdyrene ble redusert til et minimum tidlig i dette århundre. Både bjørn og ulv var i perioder på flere tiår funksjonelt utryddet.
Bjørnen ble fredet i 1971, ulven i 1973 og jerven i 1982. Dette førte til en viss økning i bestanden av bjørn og jerv, og dette igjen førte med seg økende konflikter mellom rovdyr og bufe. For å redusere skadene på husdyr skulle man tillate felling av dyr som gjorde skade. Denne vanskelige konflikten har gjort at mange gardsbruk har gitt opp kampen, og sluttet med dyr som går på utmarksbeite. Fra 1939 til 1998 har det blitt nærmere hundre tusen færre gårdsbruk med sau.
I disse dager foregår det jakt på to ulver i Troms og Finnmark, og det er en foreløpig innstilt jakt på to ulver i Stor-Elvdal. Noen lurer nå på hvordan man kan bli kvitt de store rovdyrene. Senterpartiet har for eksempel et forslag om at Finland skal passe på ulven, Sverige tar seg av bjørnen, mens Norge passer på «de mindre» rovdyrene jerv og gaupe. Den ulven som blir igjen i Norge, blir da innesperret. Dette strider imot Bernkonvensjonen, og forrige gang et sånt forslag ble framlagt, fikk det 50 nordiske natur -og miljøvernorganisasjoner i mot seg.
Men hvordan kan det ha seg at 90% av svenske bønder som har husdyr i ulveområdet aksepterer ulven? I Sverige, hvor det finnes over 50 ulver, er det påbudt å holde husdyr inngjerdet på innmark for ikke å skade skogen, som svenskene er så stolte og opptatt av. Dessuten må svenske bønder ha daglig tilsyn med sine dyr på beite, dette for å oppdage eventuelle syke dyr, og få dem raskt behandlet.
Det at bjørn, jerv og ulv er fredet er jo hovedgrunnen til at de finnes her til lands. Hadde det ikke vært for at de ble det, hadde det antagelig ikke vært igjen noen. Gaupa er mer vanskelig å bli kvitt, siden bestanden er så stor, og det er også årlig jakt på den, som gjør at bestanden ikke skal øke for mye.
Hvis sauedrapene fortsetter, kan det hende bøndene slutter med sauedrift. Men hva skal de drive med da? Å begynne med noe helt annet for eksempel kjøttfe, har vist seg å være lite effektivt. Rovdyrene skremmer kjøttfe slik at de ikke vil være ute på beite. I Målselv ble det i fjor gitt fellingstillatelse på en bjørn fordi den hadde drept flere kyr.
Hva med bosettingen? Hvis det er ulv og bjørn i nærområdet får ikke flere folk lyst til å flytte dit, det kan kanskje øke turistnæringen, men ikke innbyggertallet, for hvem vil vel bo nær en svær bjørn? Nå sies det at både bjørn og ulv skyr mennesker, så det vil vel foreløpig ikke være noe problem, men om noen år, hvis ulv- og bjørnestammen har vokst seg stor, og elgestammen har blitt spist opp, da kan det enten være farligere for menneskene som bor i rovdyrområdet, eller så vil den trekke lenger mot Oppland og Buskerud der det ennå finnes mat.
Men hva kan man gjøre for å begrense sauedrapene? En bonde hadde sauene inngjerdet ved gården, likevel klarte bjørnen å komme seg inn og ta sau. Dette er altså foreløpig nytteløst. I Hedmark utfører saueeierne ett tilsyn med sauen som er omtrent 1/2 time per sau på beite, som er mye i forhold til landsgjennomsnittet. Verdien av dette arbeidet er på cirka 8 millioner. Hadde vi økt tilsynet til 2 timer per sau, må vi få tilført 22 millioner kroner. I Trysil og Engerdal, som har et så stort tilsyn, er likevel tapet på 10%. Hvor mye ville det ikke koste å gjete sauene?
Mange bønder bruker retten til å verne om egne dyr som argument for å skyte bjørn, ulv, jerv og gaupe, mens naturvernerne bruker Bernkonvensjonen, der det står at «Alle nordiske land har forpliktelser under konvensjonen for å sikre populasjon av alle rovdyrarter som eksisterer på deres eget territorium, uavhengig av gjennomføringen av positive vernetiltak i nabolandene.» Dette betyr at staten bryter regelen når den gir fellingstillatelse på ulv og bjørn, siden stammene ikke er levedyktige.
Hvor store skader kan egentlig 20 ulver, 40 bjørner, noen jerv og 500 gauper gjøre? Utgjør de virkelig en trussel mot bygdenorge? Er det riktig å kalle rovdyr for et udyr, når den dreper for å leve? I motsetning til sauebøndene og deres kunder, har ikke gaupe, jerv og ulv muligheten til å være vegetarianere. Og hva med det store flertallet av sauer som dør av naturlige årsaker? De kommer ikke like lett på TV som rovdyrdrepte sauer gjør, bare fordi de er det store flertallet.
Sauenæringen må som all annen næringsvirksomhet finne seg i å tilpasse driften etter grunnleggende miljøhensyn. Å la andre arter eksistere i levedyktige bestander, utgjør grenser de må tilpasse seg. Det er ingen mening i at et rikt land som Norge skal være alene i verden om å slipp sau fritt på beite i rovdyrterreng – og så klage og skyte.
——————————————–
Skrevet av meg 12. mars 1999.