in tekst

Kyotoavtalen

28. april 1998 skrev Guro Fjellanger under på Kyotoavtalen på vegne av Norge. Det gjenstår å se om det var noe vits i at hun gjorde. Ja, vi er ute å kjøre miljømessig, og ja, en global oppvarmingsprosess har startet, det er rimelig sikkert at is på størrelse med Frankrike har smeltet på Nordpolen på grunn av utslippene av klimagasser (karbondioksid (CO2), metan (CH4), KFK-gasser og lystgass (N2O) er de viktigste). Det er ikke sikkert at 50.000 liv og verdier til mellom 500 og 1000 milliarder gikk tapt i 1998 bare på grunn menneskeskapte klimaendringer. Men det er grunn til å anta at vi har litt av skylda.
Vi kunne lese i Hamar Dagblad 23. januar at klimaendringene ville komme raskere enn forventet. I år 2100 vil gjennomsnittstemperaturen ha økt med 1,4 til 5,8 grader! Dette kan faktisk føre til at Golfstrømmen vil stoppe helt, noe som igjen betyr en ny istid, i hvertfall i Nord-Europa.
Forskere sier at vi helst bør minke utslippene av klimagasser med 60 prosent over natta. Det er dessverre umulig, med tanke på krisen i verdensøkonomien som ville fulgt. Så hva skal Norge gjøre? Reddet vi oss da vi skrev under på Kyotoavtalen? Neppe.
Arbeidet for Kyotoavtalen ble startet i 1992, da FNs klimakonvensjon påla verdens nasjoner, og da spesielt industrilandene, å redusere utslippene av drivhusgasser. Kyotoavtalen sto ferdig i desember 1997. Den pålegger verdens land å redusere sine utslipp av drivhusgasser med cirka fem prosent innen 2010 i forhold til nivået i 1990. Sånn som nivået er nå betyr det at flere av industrilandene vil bli nødt til å redusere utslippene med opptil 30 prosent. Norge kunne øke sine utslipp med ett prosent, men den grensen nådde vi rimelig kjapt. Nå ligger vi et sted mellom sju og tjue prosent over 1990-nivå.
Men likevel, arbeidet med gjennomføringen av avtalen er vanskelig. For det første trer ikke avtalen i kraft før den omfatter land som står for minst 55 prosent av utslippene. USA kan dermed avgjøre om det i det hele tatt vil bli noe av avtalen, siden de alene står for 25% av utslippene. De har skrevet under avtalen, men den er ikke blitt godkjent i Senatet, og vil ikke bli det før utviklingslandene får større forpliktelser enn det de allerede har.
Og det er ikke bare industriland mot utviklingsland. Blant annet brøt forhandlingene i Haag i desember 2000 sammen på grunn av at EU ikke godtok USAs forslag. Og blant utviklingslandene finner vi både medlemmer av OPEC (Organisasjonen for oljeeksporterende land) og øystater. Øystatene vil ha en best mulig avtale, i redsel for at landene deres skal havne under havoverflaten, mens OPEC-landene er redde for å tape penger.
Så, selv om Kyotoavtalen antagelig andri kommer til å tre i kraft, må vi gjøre noe. Også her i Norge. Lille Norge står for 0,2 prosent av verdens CO2 utslipp. Norge, som sammen med New Zealand og Island, er det landet i verden som har den største veksten i utslipp av CO2. Norge, som bruker 35 prosent mer strøm per innbygger enn de to andre strømstormaktene, Canada og Sverige. Hva kan vi gjøre? Satse mer på energiøkonomisering (ENØK)? Bygge gasskraftverk? Kjøpe kvoter fra Kiribati, Belize og Vanuatu? Eventuelt plante trær i nevnte land? Importere all strøm?
Trenger vi i det hele tatt mer strøm? Hvordan kan det ha seg at Norge, som eneste industriland, har økt energriforbruket per innbygger hvert eneste år siden 1975? Nok er nok. Tilhengerne av gass-kraftverk mener vi trenger det, nettopp på grunn av den store økningen. Noe de ikke har brydd seg om er at Norge sløser bort energi tilsvarende fire gasskraftverk hvert eneste år. Det må da være mulig å sette i gang informasjonskampanjer.


Rapporten til FNs klimapanel, som kom den 20. januar, finnes hos http://www.ipcc.ch.
——————————————–
Skrevet av meg 26. januar 2001.

Write a Comment

Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.