FORORD
Dette er begynnelsen på den spennende grøsseren Karseth-koden – spekkfull av interessante teorier og kjendiser.
FAKTA: Alle beskrivelser av arkitektur, dokumenter, kunstverk og hemmelige ritualer i denne skjønnlitterære faktaboken er nøyaktige.

1. KAPITTEL
Det hele startet da vi satt på Sjusjøen i hytta til bestemora til Kristian. Skjærtorsdag viste de et program som «røsket» opp i påstandene i bestselgeren Da Vinci-koden. Men dette skal ikke handle om den boka. Jeg la nemlig merke til noe spesielt under programmet. Da de diskuterte bildet «Den siste nattverd» av Leonardo da Vinci, sa de at det ikke bare var menn på bildet. Og jeg så det med en gang, sjøl om jeg ikke så det samme som dama som snakka så. Det jeg så var faktisk at Jesus egentlig var en kvinne! Bare se her:

Bortsett fra de åpenbare feministiske trekkene (langt hår) så kan dere se at hun ikke har noe mat på tallerkenen sin, og det betyr jo selvfølgelig at hun slanker seg. Legg dessuten merke til hendene hennes – den høyre hånden har håndflaten mot bordet, mens den andre håndflaten ikke har det. Alle som har studert litt om middelalderen vet at dette er et tegn på det feministiske – kvinnen. Jaja, tenkte jeg. Tenk at en fjerdedel av gutta i Sør-Amerika går rundt med det som egentlig er et jentenavn. Jeg tenkte ikke noe mer over bildet – det ble jo malt bare femtenhundre år etter at Jesus døde, så det måtte jo stemme.
Men jeg måtte finne ut mer om denne Jesus, så 2. påskedag brøt jeg meg inn i Hamar Folkebibliotek for å rote rundt i de store arkivene der. Etter å ha lett i et par timer, fant jeg plutselig noe interessant. Jesu’ fødselsattest! Der sto det svart på beige:

«Romerne må være gale,» tenkte jeg. For nå var det jo bevist – at Jesus faktisk satt når ‘a tissa! Papirer man finner på biblioteket ljuger jo ikke. Hvorfor skulle de det? Jeg fant et annet ark der også, hvor det sto:

Møte i Conscientia Res Rei på Vang Bibliotek kl. 17, 28. mars 2005.

Hva kunne dette Conscientia Res Rei være? Jeg dro uansett til Ener for å finne ut mer. Da klokka ble fem satt jeg et stykke bortenfor, i bilen til far, for å se hvem som gikk inn. Og det kom kjentfolk på rekke og rad: Knut Faldbakken, irritert som vanlig, Lilian Birkeland, Bjørn Narverud, syngende på en ny salme, Einar Busterud og Tor Karseth, med gitaren på ryggen. Men vent! Det var ikke alle. Plutselig kommer en kjent kar gående – Jon Arne? Var han med på dette? Jeg gikk bort for å prate med han.
«Hva er det du driver med ‘a?» spurte jeg.
«Ja, hva tror du?» svarte han.
«Ja, sånn som du ser ut kan jeg tro både det ene og det andre!»
«Det er riktig også.»
«Hva da?»
«At jeg går en tur.» Jeg så på ham et sekund med de sløve øynene mine, før jeg plutselig sperret dem opp.
«Ja, det er jo været til det nå, he-he. Ellers a?» spurte jeg.
«Joa.» Han så på meg et øyeblikk, før han fortsatte: «Neeei, jeg får komme meg videre.» Det var ikke likt Jon Arne å ha det travelt, tenkte jeg.
«Ja, vi talas vel!» sa jeg, og gikk tilbake til bilen.
Jeg så at Jon Arne tok opp telefonen, og ringte. Sikkert til Jønni eller Tom Arnesen, men plutselig så kom alle fra møtet ut. De så ikke mot bilen min, de bare dro. Men hva var det Lilian Birkeland hadde på seg? En kjortel av noe slag? Hvorfor? Her måtte jeg sette hjernen i sving. De visste tydeligvis at Jesus var kvinne – hva mer visste de? Hva betydde Conscientia Res Rei? Hva var det de ville?
Gled dere til neste kapittel av Karseth-koden!