På fredag så jeg den norske storfilmen Buddy. Der ble blant annet dette sagt:
– Hvilket lag heier du på a?
– United. Du a?
– Ham-Kam selvfølgelig.
– Har jeg aldri hørt om.
Sjarmerende. Filmen forøvrig var ganske ålreit, uten at jeg skal røpe for mye.
Igår var jeg på Kalas. Dret i å se Jim Stärk, JR Ewing og Timbuktu, mens jeg fikk med meg Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Briskeby og Håkan Hellström. Ralph Myerz hadde noen «jævla fete overganger» (Brage), men ble litt kjedelig i lengden hvis man ikke er storfan av sånt. Briskeby derimot, var mye bedre. Det er jo ganske så fengende musikk de lager, og det virka ikke som det nye stoffet var noe dårligere enn det gamle. Forøvrig må det sies at Lise Karlsnes ikke må undervurderes som blikkfang. Ganske kult når gitaristen (Bjørn Berge?) hadde solo, mens frøkna skifta klær.
Trodde kanskje ikke Håkan skulle være så mye bedre enn dem, men der tok jeg dundrende feil gitt. Hoppa på scena med ‘Ramlar’, og kruste gjennom molbrae sanger. Eneste som ødela var et par kjipe publikummere, som skulle slå borti alle, men det ødela ikke nok til at det ble en av mine største høydepunkter konsertmessig. Fra hopping og sprelling, til rolig historiefortelling fra scenekanten. De største høydepunktene var Känn ingen sorg for mig Göteborg, Kom igen Lena!, og sangen han avslutta med, Nu kan du få mig så lätt. Det var rett og slett suverent.
Noen sanger som anbefales:
Magnet – Where happiness lives
Olle Adolphson – Trubbel
Sgt. Petter – City of greens
Nå har Ham-Kam gått opp til 2-2 mot Oslo Øst. Det skulle bare mangle. Fem minutter igjen.