in skole

Skremmende?

Cat Power – He war (last ned)
Siste time av dagens forelesning i eldre norsk historie handlet om agrarkrisen og folketallsnedgangen i senmiddelalderen. Det mest interessant foreleseren fortalte var at svartedauden fortsatt finnes. Mellom 1000 og 3000 mennesker får bakterien yersinia pestis i kroppen hvert år. Et av landene som fortsatt har pesten er USA (gjennomsnittlig 18 personer får det i året).
Det er to typer pest: byllepest og lungepest. Symptomer på byllepest er høy feber, anfall, muskelsmerte, forkjølelse, hodepine, samt lymfeknuter som utvikler seg til store byller. De går det ofte koldbrann i [bilde]. Byllepest har 40 til 60% dødelighet.
Lungepest derimot, har 90 til 100% dødelighet. Symptomene er høy feber, vanskeligheter med å puste og frådende, blodig hoste.
Får man pesten må man raskt få antibiotika innen 24 timer. Hvis ikke skal du ha flaks.
Forøvrig, da jeg søkte litt rundt om emnet fant jeg dette:

    Mennesket ble planet Tellus’ herskere fordi:
    De er intelligente de er altetende og lite spesialiserte, de er sosiale, de er aggressive og de har hender.
    Men dette har også rottene. I tillegg har de en langt større reproduksjonsevne enn mennesker, sannsynligvis har de større motstandskraft mot sykdommer også. Men enn så lenge er menneskene jordens hersker, selv om rottene er en god nr. 2. Menneskene har to fortrinn, nemlig at de behersker symbolbruk, de har (sannsynligvis) et mer nyansert språk enn rottene, og de har også lært seg til å bruke og fremstille redskaper. Vi var heldige som var tidligere ute i evolusjonen enn rottene. MEN – det er ikke så sikkert at vi vil beholde forspranget så lenge. Rottene forplanter seg langt raskere enn oss, og vil bruke kortere tid enn oss på å få frem noen gunstige mutasjoner.

    Odd Winge

Write a Comment

Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

  1. De første gangene hadde han bare telefonert og løpt videre til neste pasient uten å vente på ambulansen. Men slektningene hadde låst dørene – de foretrakk å leve sammen med pesten fremfor å finne seg i en atskillelse som de nå visste hvordan ville ende. Skrik, ordrer, politiets innblanding, til sist soldater – og den syke ble tatt med makt. I de første ukene var Rieux nødt til å bli til ambulansen kom. Senere, da hver lege ble ledsaget på sine besøk av en frivillig inspektør, kunne Rieux løpe fra den ene pasienten til den neste. Men i begynnelsen var alle aftenene slik som hos Madame Loret, hvor han i en liten leilighet dekorert med vifter og kunstige blomster ble mottatt av moren som sa med et skjevt smil:
    – Jeg håper det ikke er denne sykdommen som alle snakker om.
    Og han løftet laken og linnet og betraktet i taushet de røde plettene på maven og lårene, og de opphovnede kjertlene. Moren så på datterens ben og skrek, hun greide ikke å beherske seg. Hver aften skrek mødrene slik, med et fraværende blikk, foran de blottede legemene med de dødelige symptomer – hver aften grep hender fatt i Rieuxs armer mens overlødige ord, løfter og tårer fikk fritt løp, hver aften forårsaket ambulansens klemting kriser som var like unyttige som enhver smerte. Og etter en lang rekke slike aftener, som alle lignet hverandre, hadde ikke Rieux annet å vente seg enn en lang rekke lignende scener som ville fortsette i det uendelige. Jo, pesten var ensformig, liksom abstraksjonen.