Igår kveld så slo det meg, etter en dag med mye tenking og fundering (vi driver egentlig ikke med sånt her oppe) hvor lite jeg faktisk bestemmer over meg selv. Da det først slo meg, var det like rolig som en bombe. Når sant skal sies har jeg aldri blitt bestemt så mye over før. Hvertfall ikke siden barnehagetida. Jeg må gå i bestemte klær, gjøre bestemte ting, spise da og da og da, men ikke da, stå opp da, drite da, være her, ikke der, og i hvertfall ikke der, kan dra dit hvis jeg har tillatelse (og evt flybillett).Får ikke engang lov å henge opp plakat av Jim Morrison eller Che Guevara. Det er rimelig utrolig. Og mer utrolig er det at jeg godtar det. Altså, jeg godtar det til den grad at jeg ikke kan gjøre noe med det. Og grunnen til at jeg ikke kan gjøre noe med det er fordi det satt noen kule folk på Eidsvold i 1814 og bestemte for alle sammen at vi skulle ha allmenn verneplikt i Norge. Det de ikke vet er at jeg bare er en del av 15% som faktisk gjør det. Men nå akter jeg altså å bli en del av den gemene hop, de 85% andre, here I come. Jeg skal altså gjøre et forbanna ærlig forsøk på å dimme. Det har seg slik at jeg bare vet om to måter å dimme på:
1) Ha en skavank av ett eller annet slag, for eksempel astma, noe jeg faktisk håper at jeg har. Jauda, jeg håper jeg har en sjukdom jeg kan dø av slik at jeg kan slippe et meningsløstår, slippe militæret, slippe å være en deltids-slave for å bli herre over egen hud.
2) Lage meg en skavank av ett eller annet slag. Da er det snakk om typen skavank som kan føre til at jeg ikke kan bli politimann eller brannmann eller noe lignende. Men så skal det sies at jeg ikke skal bli noe sånt.
Uansett, jeg er drittlei av å være her. 30 milliarder kroner brukes i år på Forsvaret av Norge, penger som jeg personlig lett kunne flytta til viktigere poster på et hvilket som helst norsk statsbudsjett.
Velger samtidig å feire besøkende nr 3000 på gjemmesida mi, gratulerer hvem du nå er!